Black Friday

Jeg ser mange som kaller Black Friday for fandens verk, en vederstyggelighet vi importerer fra "kapitalismens høyborg", og at mange sier de skal boikotte dagen og ikke handle. Og opprinnelig var jeg faktisk mye enig. Fra et miljøperspektiv er det ikke bra å importere mer enn vi trenger fra langt unna. Transporten slipper ut store mengder CO2, og vi generer mengder med avfall. Og så har man det evinnelige kjøpepresset, jaget etter å alltid ha det nyeste og beste til enhver tid, slik at man ikke er dårligere enn de rundt seg. Mange gode grunner til å boikotte dagen av den grunn. Og det støtter jeg dere som gjør det i.

Men i alt dette oppstyret glemmer vi også at det er de i samfunnet som ikke har råd til å kjøpe nye ting de faktisk trenger, nye sko, ny jakke, ny PC, ny komfyr. Som bare har råd til julegaver eller nye klær til barna når prisene er lave. Jeg husker selv en oppvekst hvor mine foreldre kun handlet når ting var på tilbud fordi det bare var de vi hadde råd. Da trosset de alt oppstyret, maset og stresset det var å dra ut i det minst like stressede folkeyret, for å se smilene til ungene på julaften eller til bursdag.

Ja, det er mye styr, stress, miljøbelastning og kjøpepress. Så gjerne tenk deg om to og tre ganger før du drar og handler. Men husk at ikke alle er i samme situasjon som deg. For noen er dette en mulighet de ellers ikke får.

Å skyte spurv med kanon

Nå på torsdag skal bystyret bestemme om elbiler skal betale full parkeringsavgift i Trondheim. Det ser ut til at det går gjennom. Problemet vi har erfart er at Midtbyens parkeringsplasser er fylte i arbeidstiden av folk som jobber i byen og som ellers kunne ha gått, syklet eller reist kollektivt. Dette velger man altså å løse ved å kreve inn full parkeringsavgift for elbiler.

En rekke høringsinstanser har kommet med sine innspill, hvor de fleste er positive. Men kun NAF og elbilforeningen reflekterer over hva som faktisk er problemet, nemlig de som står på gateplan hele dagen mens de er på jobb. Og her er spurven som bystyret i sin uendelige visdom ligger an til å skyte med kanon. I et utslag av misunnelse og frustrasjon over at elbiler får parkere gratis i gatene straffer de ALLE elbilister. Flere, meg selv inkludert, har foreslått at elbiler får parkere bare tre timer gratis, og da kun hvis de bruker appen. All parkering over det kan gå til full pris. På den måten rammer man den daglange jobbparkeringen på gateplan som er det egentlige problemet, men ikke alle de som har behov for å kjøre til byen for ærender og handel. 

De aller fleste er enige om at fremtiden må være utslippsfri. Ja selv Trondheim Høyre har programfestet det. Og for å stimulere til mer kjøp og bruk av elbiler slik at flere biler produsere og blir bedre og bedre må det starthjelp til, en starthjelp vi har i første omgang begrenset til å gjelde inntil 15% av bilparken er elektrisk. Med dagens 3,7% er vi enda et godt stykke unna.

Det er fullt mulig å få jobbparkeringen bort eller til nød inn i parkeringshus, hvis man tar seg bryet med å tenke bittelitt lenger, eller høre på de røster som allerede har kommet med gode kompromissforslag som løser problemet og fremdeles ivareta elbilinsentivene.

Mener vi alvor med en bedre og utslippsfri fremtid, så må valgene faktisk tas når vi står foran de. Jeg vil med dette be bystyret handle rasjonelt med et langsiktig perspektiv. Sett inn de tiltakene som må til for å få ned jobbparkeringen med elbil i Midtbyen, ikke skyt alle elbilister med kanon.

Om å redde verden

Jeg har ingen måte å egentlig se hvordan fremtiden faktisk kommer til å bli, ikke engang i min egen levetid. Klart jeg har redskapene og fakultetene til å komme med mange mer og mindre sannsynlige utfall og retninger.

Men samtidig er jeg klar over at det samme trodde generasjonen før meg. Og de bommet. Stort. På svært mange områder er det en helt annen verden nå enn da. Verden siden da har utviklet seg raskt. Raskere enn noen forutså da. Og verden endres raskere nå. Der vi snakket om tiår som hang sammen før 2000 snakket vi om femårsperioder etter. Og nå? Tilogmed tre år er lenge. Vi aner så lite om fremtiden og hva den bringer at det er nesten umulig å forberede seg på den.

Nesten.

Det er mulig å lære mest mulig om det som er rundt oss nå, og hvordan det har blitt slik. Det gir oss fjell å stå på for å ta i mot fremtiden. Og det er mulig å gjøre små steg i retning av en fremtid man ønsker seg, i håp om å gjøre den virkelig. Kanskje kan selv de små endringene gjøre verden til et bedre sted, gjøre den gode fremtiden bare litt mer tilgjengelig? Eller kanskje ikke. Kanskje er det nytteløst, slik mange ting i etterkant viser seg å være.

Det har egentlig ingenting å si. Så lenge du prøver å gjøre noe bedre rundt deg, så blir verden bedre for noen. Om det så bare er de nærmeste, så er den blitt et bedre sted. Og det er det som betyr noe. Ikke det flyktige resultatet langt der framme, som vi kanskje aldri når, men veien dit. Ønsket om en bedre verden skaper en bedre verden, men kanskje ikke den du så for deg.