Høyres miljøpolitikk er fremtidshåp OG friheten til å leve akkurat ditt liv

Det er grunnleggende konservativt å ville ta vare på den verden vi arver og levere den fra oss i bedre stand til våre barn og barnebarn. Trondheim Høyres miljøpolitikk bygger på denne grunnleggende samfunnskontrakten mellom generasjonene. Rent konkret har dette gitt et mål om å få en utslippsfri by innen 2030. Skal vi nå klimamålene satt av både EU og klimaforliket på Stortinget bør vi også ha ambisjon om å nå dette enda raskere.

Hvorfor dette målet? Vi har en rimelig samlet forskerstand som sier at jorden bare kan håndtere to grader høyere gjennomsnittstemperatur før de nedfryste klimagassene i tundraer i Russland og Canada slippes ut før det ikke blir mulig å stoppe temperaturøkningen. Dette har allerede begynt å skje. Vi er nødt til å gjøre noe, og så raskt som mulig. Konsekvensene av å ikke gjøre noe har vi ikke råd til. Vi har enda muligheten til å gjøre mye uten å måtte gå til drastiske steg.

Enda. Men da må vi virkelig handle nå, og ta i bruk det vi kan av teknologi og smarte løsninger for å få redusert utslippene våre, økt energieffektiviteten, produsere mer fornybar energi og redusert vår avhengighet av fossile brennstoff. Rent konkret for Trondheim betyr dette at vi må bli flinkere til å utnytte det at vi er teknologihovedstaden. Trafikken må bli utslippsfri, bygningene må energieffektiviseres og bli utslippsfrie, og byen må få en helhetlig, grønn plan som ivaretar muligheter for fremtiden, ikke bare den neste fireårsperioden.

Miljøet er det vi lever i, ånder inn og ikke minst lever av, og skal vi skal gjøre det i utallige generasjoner fremover. Miljøet er grunnlaget for alt, og det må vi ta vare på. Og det er enda mulig å gjøre det uten voldsomt strenge metoder. Enda. En personstemme til meg er en grønn stemme. En blågrønn stemme. Miljø, fremtidshåp og frihet til å leve akkurat ditt liv.

Og til de som fortsatt ikke er overbevist om at de menneskeskapte klimaendringene er ekte (I'm looking at you, USA), har jeg dette å si:

8. mars - en farget merkedag

Foto: Dagbladet 8. mars 1982

Som nesten eneste representant for et politisk syn som ikke tilhører det ytterste venstre, og bortsett fra et par unge gutter fra RU, den eneste mannlige fremmøtte, var jeg med på parolemøte for årets 8. mars-tog i Trondheim. Invitasjonen hadde gått bredt ut til flere organisasjoner i år, deriblant alle partier og ungdomspartier. Selv fikk jeg personlig Facebook-invitasjon av en av parolekomitéens medlemmer. Listen over innsendte og forhåndsaksepterte paroler var både gjentatt og gjennomtenkt. Det var temmelig klart fra starten av at jeg kom til å stå ganske ensom på mange synspunkter.

Mitt engasjement for kvinnesaken kommer rett og slett av en kraftig desillusjonering jeg har vært gjennom det siste halvannet året. Selv har jeg vokst opp med et syn på ikke bare kvinner, men alle mennesker som like mye verdt, og like fortjenende av like muligheter. For meg kommer det på ett ut hva slags kjønn, legning, hudfarge, religion, kulturbakgrunn eller handicap du måtte ha - så lenge du er et godt menneske verdsetter jeg deg på linje med alle andre. Men det siste året har jeg direkte og indirekte fått innblikk i en verden som såvisst ikke deler mitt syn, en verden hvor kvinner hetses, ropes ting etter, snakkes ned til og om. Og det er bare de utfordringene som kvinner møter her i vår relativt trygge, vestlige verden. Ser vi til andre verdenshjørner, ofte hvor verden er temmelig blek i utgangspunktet, er bildet enda blekere dersom du er kvinne. En trenger ikke se lengre enn til fjorårets fredsprisvinnere.

Tilbake her på berget har kvinnesaken, som så mange andre viktige saker, i altfor lang tid vært dominert av kun røde politiske syn. Har man hatt andre utgangspunkt eller innfallvinkler så har mange opplevd å bli angrepet før de kommer veldig langt i å engasjere seg i denne viktige saken. En annen stor utfordring for saken som sådan er at siden venstresiden har dominert, så har man brukt enhver anledning til å markere motstand mot politiske motstandere, som fører til en veldig sammenblanding av saker og utvanning av budskap.

Hvorfor trekker jeg inn alt dette? Vel, dette var mitt utgangspunkt for møtet. Et engasjement i en sak som er for viktig til at kun én politisk retning skal "eie" den og bruke den som en brekkstang mot sine motstandere.

Parolemøtet i seg selv startet greit med å enstemmig vedta parolen "Kamp mot all kvinneundertrykking", som er den samme parolen som i 1982. Selv 33 år senere er det den viktigste kampsaken. Både her hjemme og der ute. Kvinneundertrykking finnes og tar mange former.

Det fortsatte med å vedta "Verden vinner med utdanning til alle kvinner". Fredsprisvinner Malala fra Pakistan og vår egen Erna Solberg har i det foregående året satt fokus på hvor viktig utdanning for kvinner og jenter verden over er, og hvor vanskelig det er for så mange av dem å oppnå. En parole jeg vet Unge Høyre kan samles bak i hvert fall!

Etter en del diskusjon og noen andre paroler om støtte til palestinske kvinner og kurdiske kvinnegeriljaer gikk møtet over i delen om overgrep. Etter noen små belysende diskusjoner var alle enige om å stoppe netthets mot kvinner, bekjempe seksualisert vold og å forsvare sexkjøpsloven.

Så kom vi til den delen det knyttet seg mest utfordringer ved og meningsmotsetninger om, gitt at salen inkluderte én Høyre-mann: Arbeidsliv/velferd. Dette er ett av de områdene hvor jeg opplever at blir misbrukt som brekkstang, hvor man bringer til torgs saker som ikke nødvendigvis har noe ensrettet med kvinnesak å gjøre. Hvor man ser sitt snitt til å trekke frem forenklede argumenter trukket ut i det ekstreme for å markere motstand og avstand til nettopp de man burde ha samarbeidet med for å få utrettet noe for kvinnesak, likestilling og menneskeverdet som helhet. Dessverre var det også her det ble lagt stramme tøyler på diskusjonen, med begrensning i hvor mange som fikk snakke.

Etter flere og iherdige forsøk på å stille spørsmål ved og utfordre konsensusen om at protester mot regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljølov (AML) og åpningstidslov ble jeg nedstemt på de fleste områder, uten at jeg opplevde å få fremført mine synspunkter. Mine forsøk på å forklare hvordan f.eks. endringene i AML ville gjøre det vanskeligere å holde folk gående midlertidig, mye mer så enn dagens AML falt for døve ører. Jeg fikk i det minste berget litt av verdigheten ved å få løfte inn en parole som jeg følte var godt i tråd med det regjeringen ønsker å oppnå med endringene: "JA til faste ansettelser". Det blir også parolen jeg skal være med å lage og gå under selv, sammen med en venninne av meg fra Rødt og HK, som også var med på møtet.

For å summere: Ja, jeg kunne tenkt meg et mer rendyrket parolemøte som konsentrerte seg om kvinnesak, og som var mer åpent for at røde løsninger ikke er de eneste. Og det lot jeg også være tydelig for møtet, noe mange satte pris på. Kvinnesak er viktig. Mange andre saker er også svært viktige, men 8. mars er den dagen som er satt av internasjonalt til å virkelig fremheve kvinnesak, og da står man seg bedre på å samles om det man er enige om. Selv om mitt bidrag akkurat på dette parolemøtet, og på 8. mars ikke var eller blir det største, så tror jeg det er et viktig steg på veien for å åpne opp kvinnesak for flere som har sett hvor viktig det er og ønsker å engasjere seg.

Så dukk opp på torget 8. mars du også, finn parolen du ønsker å gå bak, og vis ditt engasjement!

(P.S. Jeg har ikke beskrevet alle parolene som ble diskutert og vedtatt her, men et representativt utvalg)