I går vedtok Stortinget regler som gjør at hovedmåten stat, kommune og fylkeskommune skal kommunisere med oss borgere; nå skal hovedformen være digitale utsendinger, mens de som ønsker å reservere seg fortsatt vil få papirpost.
Jeg har sett mye skriverier både for og mot, som f.eks. Kjetil Utnes blogginnlegg, og en del kommentarer på nettartikler. Det er noen argumenter mot som det er lett å skjønne, og det er noen som er vanskeligere å skjønne. Det er mange argumenter for som er lett å se, mens samtidig noen som kanskje ikke er så lett å se.
Først til de som mener at dette er et statlig overgrep og som etterlyser en overgangsordning: Vi har hatt en overgangsordning med frivillig registrering av epost hos offentlige instanser til bruk av ikke-sensitive utsendelser, og i tillegg har vi hatt frivillig innmelding en rekke digitale alternativer til brevpost for mer sensitive utsendelser, slik som Postens tjeneste Digipost. Tiden er kommet for å ta det ett steg lenger.
Fysisk utsendelse av brevpost er tidkrevende og ressurskrevende. Det tar tid å fysisk produsere, legge i brev, frankere, frakte og levere et brev. Det krever sin andel av treverk (papir), blekk og plast (for brev med adressevindu), og ikke minst drivstoff for å frakte brev. Det er rett og slett smartere bruk av tid og ressurser å kunne levere informasjon elektronisk fremfor fysisk. Det gir også en helt annen mulighet for oppbevaring og søk.
For meg representerer dette et viktig steg for det norske samfunn inn i fremtiden. En fremtid som jeg håper vil inneholde mer informasjon tilgjengelig for oss borgere. En fremtid hvor vi har full innsikt i alt som angår oss, uten at vi må sitte i telefonkø, eller vente ukesvis på å høre hvor saken står.
Jeg har før skrevet min visjon for offentlig sektor. I går tok vi et godt steg på vei mot denne visjonen.