I dag, 9. november er det 23 år siden Berlinmurens fall i 1989. Dette ledet til Sovjets og kommunismens fall, og med det en slutt på den kalde krigen som hadde preget verden i årtier. Den ga også et gjenforent Tyskland, og muligheten til å bringe fred og demokrati til tidligere østblokkland gjennom en utvidelse av EU.
EU danner fortsatt et viktig bolverk mot ekstrem antidemokratisk nasjonalisme i egne medlems- og naboland. Lovfestede menneskerettigheter står fortsatt sterkt i EUs ånd og virke. Vordende medlemsstater, som det tidligere Jugoslavia og Tyrkia er forhandlingsvillige og bringer dermed fred, menneskerettigheter og demokrati til områder som sannsynligvis ikke hadde hatt så mye av det på egen hånd.
Det går dermed en rød tråd fra etableringen av de Europeiske Fellesskap i 1951 til Berlinmurens fall i 1989, og til i dag, hvor EU fortsatt sørger for fred i det som historisk sett har vært verdens mest konfliktfylte region. Tidligere militærdiktaturer, som Hellas, Spania og Portugal, er blitt demokratier, og forblir demokratier på tross av svært vanskelige økonomiske tider. Tyrkia, i sin iver etter å bli EU-medlem demokratiserer og sekulariserer samfunnet sitt, og fungerer som en dempende, moderat stemme i sitt hjørne av verden. Landene som i en borgerkrig brøt ut av Jugoslavia ønsker å bli EU-medlemmer, og gjør demokratiske endringer.
Så 9. november 1989 er en dag å huske. Det er dagen som markerer at EU tok det første steget fra å være en eliteklubb for rike, vestlige land til å være et pan-Europeisk prosjekt for fred, demokrati og menneskerettigheter.
fredag 9. november 2012
mandag 4. juni 2012
En visjon for offentlig sektor
Lang saksbehandlingstid, behandlingskøer, frustrasjon, manglende informasjon, manglende innsikt i hva som avgjør saker, en følelse av avmakt. Dette kjennetegner mange folks møte med offentlig sektor i dag. Aller helst bør man ha en advokat kyndig i offentlige lover og regler for å komme noen vei.
Tenk så på en verden hvor alle borgere har full innsikt i alle sine offentlige forhold, alle sine saker, hvor de er i behandlingen, hvilke dokumenter som er vedlagt og vektlagt, og alt dette på samme sted, samme nettsted. Her har man oversikt over de ulike trygdeytelser man har krav på i dag og i fremtiden. Her har man oversikt over hvor mye skatt man betaler, og hvor den går. Her kan man lett søke om stønader, barnehageplass, skoleplass og lån hos Lånekassen. Dersom man ønsker, så kan man her følge med spesielle saker i de ulike folkevalgte organer i landet, og hvordan politikerne uttaler seg og stemmer.
Dette er en gjennomsiktig fremtid. Dette er en opplyst fremtid. Og dette er en fremtid med borgeren i sentrum og borgeren som sjef for sin hverdag. Dette er fremtid Høyre ønsker å gjøre virkelig, og arbeidet starter nå.
I dag er vi alle banksjefer når vi bruker nettbank. Dette må også la seg gjøre for alt av offentlige tjenester. Da behøver vi mer samhandling mellom offentlige etater og tjenester, og mer digitalisering.
Tenk så på en verden hvor alle borgere har full innsikt i alle sine offentlige forhold, alle sine saker, hvor de er i behandlingen, hvilke dokumenter som er vedlagt og vektlagt, og alt dette på samme sted, samme nettsted. Her har man oversikt over de ulike trygdeytelser man har krav på i dag og i fremtiden. Her har man oversikt over hvor mye skatt man betaler, og hvor den går. Her kan man lett søke om stønader, barnehageplass, skoleplass og lån hos Lånekassen. Dersom man ønsker, så kan man her følge med spesielle saker i de ulike folkevalgte organer i landet, og hvordan politikerne uttaler seg og stemmer.
Dette er en gjennomsiktig fremtid. Dette er en opplyst fremtid. Og dette er en fremtid med borgeren i sentrum og borgeren som sjef for sin hverdag. Dette er fremtid Høyre ønsker å gjøre virkelig, og arbeidet starter nå.
I dag er vi alle banksjefer når vi bruker nettbank. Dette må også la seg gjøre for alt av offentlige tjenester. Da behøver vi mer samhandling mellom offentlige etater og tjenester, og mer digitalisering.
onsdag 21. mars 2012
Sitter Apple fast i fortiden?
Jeg fikk nettopp høre om en kar som bodde halve året i USA og halve året i Norge, og hadde et iTunes-abonnement. Mens han var i USA nektet Apple ham tilgang til de sangene/seriene på iTunes som han hadde i Norge, og motsatt. Han skrev en rekke brev i korrespondanse med dem, men de nektet plent. Apple tok dermed "beslag" i det han hadde betalt for så lenge han befant seg utenfor rettighetsområdet. Til slutt avsluttet han abonnementet og krevde tilbake de 30 dollarene som sto på USA-kontoen hans. Dette var ikke mulig å betale tilbake, ifølge Apple.
Når vi i tillegg vet at selv om det er lett å dele innhold mellom Apple-enheter, slik som iPod, iPhone, iPad og Macbook, så er det desto vanskeligere å gjøre det mellom Apple-produkter og andre produkter, slik som PCer og Android-telefoner.
Jeg har en kompis som nylig sa opp og avinstallerte iTunes fordi han synes andre tjenester dekket hans behov uten alt peset som kom med iTunes. Ved avinnstallering ryddet ikke iTunes skikkelig opp etter seg, og han ble nødt til å lete gjennom alle systeminnstillinger etter spor etter iTunes for å bli skikkelig kvitt det. Men det gikk til slutt, og han føler seg endelig fri.
I en verden hvor mer og mer bygger på deling mellom enheter, og hvor fremtiden er innhold som ikke er avhengig av lokale enheter, så er det rett og slett bakstreversk å holde på sånn som Apple gjør nå. Platebransjen har allerede prøvd seg på å tviholde på gårsdagens teknologiske løsninger og har tapt store markedsandeler fordi de valgte å slåss mot online deling av musikk i stedet for å tilby de beste løsningene mot betaling.
Forlagsbransjen i Norge er nok et eksempel. De tviholder på fastprisavtalen og har tilogmed sørget for å eie de største bokhandlerne i landet. For ikke å glemme at de har fått med seg finansminister Sigbjørn Johnsen på at det skal være 25 % moms på e-bøker, også de kjøpt på utenlandske nettsider, slik at de beskytter sine egne, trykte bøker.
Verden går fremover, og jo mer åpent systemer er, jo mer utvikler de seg. Det at IBM ikke tok patent på personlige datamaskiner gjorde at andre produsenter kunne konkurrere om å levere de billigste, og deretter de beste maskinene, og man kan godt påstå at dette er en av hovedgrunnene til at de aller fleste av oss i den vestlige verden har datamaskiner i hjemmene våre i dag, i en eller annen form.
Så til, forlagsbransjen, platebransjen, Sigbjørn Johnsen og ikke minst til Apple, vil jeg si at å holde på fortidens teknologi ikke vil bidra til å holde på markedsandeler på sikt, men snarere bare sørge for at dere blir sittende fast i fortiden, og med tide og stunde ikke er relevante lenger.
Når vi i tillegg vet at selv om det er lett å dele innhold mellom Apple-enheter, slik som iPod, iPhone, iPad og Macbook, så er det desto vanskeligere å gjøre det mellom Apple-produkter og andre produkter, slik som PCer og Android-telefoner.
Jeg har en kompis som nylig sa opp og avinstallerte iTunes fordi han synes andre tjenester dekket hans behov uten alt peset som kom med iTunes. Ved avinnstallering ryddet ikke iTunes skikkelig opp etter seg, og han ble nødt til å lete gjennom alle systeminnstillinger etter spor etter iTunes for å bli skikkelig kvitt det. Men det gikk til slutt, og han føler seg endelig fri.
I en verden hvor mer og mer bygger på deling mellom enheter, og hvor fremtiden er innhold som ikke er avhengig av lokale enheter, så er det rett og slett bakstreversk å holde på sånn som Apple gjør nå. Platebransjen har allerede prøvd seg på å tviholde på gårsdagens teknologiske løsninger og har tapt store markedsandeler fordi de valgte å slåss mot online deling av musikk i stedet for å tilby de beste løsningene mot betaling.
Forlagsbransjen i Norge er nok et eksempel. De tviholder på fastprisavtalen og har tilogmed sørget for å eie de største bokhandlerne i landet. For ikke å glemme at de har fått med seg finansminister Sigbjørn Johnsen på at det skal være 25 % moms på e-bøker, også de kjøpt på utenlandske nettsider, slik at de beskytter sine egne, trykte bøker.
Verden går fremover, og jo mer åpent systemer er, jo mer utvikler de seg. Det at IBM ikke tok patent på personlige datamaskiner gjorde at andre produsenter kunne konkurrere om å levere de billigste, og deretter de beste maskinene, og man kan godt påstå at dette er en av hovedgrunnene til at de aller fleste av oss i den vestlige verden har datamaskiner i hjemmene våre i dag, i en eller annen form.
Så til, forlagsbransjen, platebransjen, Sigbjørn Johnsen og ikke minst til Apple, vil jeg si at å holde på fortidens teknologi ikke vil bidra til å holde på markedsandeler på sikt, men snarere bare sørge for at dere blir sittende fast i fortiden, og med tide og stunde ikke er relevante lenger.
torsdag 19. januar 2012
Arbeiderbevegelsen over sidelinjen?
En gang var jeg fagorganisert. Den gang jobbet jeg i industrien. Jeg ble ikke tilbudt noe valg, jeg ble bare innmeldt, og kontigenten trekt rett fra hver lønning. Men den gang var jeg også takknemlig for alt fagbevegelsen hadde gjort, og fortsatt gjorde. De gjorde, og gjør ofte fortsatt, en viktig jobb i ivaretakelsen av arbeidstakernes rettigheter i møte med mektige forhandlingsparter; de som holder lønningsposen. Det er enklere å stå på for å få bedret sin arbeidshverdag når man er flere som står sammen.
Men siden den gang har jeg ikke vært fagorganisert. Jeg har til tider vurdert det, for det er jo noen sekundære fordeler med medlemskap, slik som forsikrings- og bankfordeler. Men politisk er det blitt vanskeligere og vanskeligere å forsvare et medlemskap. Fagforeningene legger seg stadig borti saker som har lite eller ingenting med arbeidstakeres rettigheter å gjøre, og de er ikke den politisk nøytrale, sterke aktøren som alltid taler arbeidernes sak som de burde være.
Det virker for meg som om fagforeningene er mye mer interesserte i å bevare eget hegemoni enn å sørge for arbeidsplasser. Og det virker for meg som om de er mer interesserte i å "ta" de såkalte "rikingene" i landet, mens de glemmer at det er de samme "rikingene" som kan sørge for fortsatt norsk eierskap av norske bedrifter, sålenge ikke utenlandske eiere favoriseres av norske lover og regler, slik det er i dag.
Og nå kom fagbevegelsen med nok et godt argument mot at jeg skal bli medlem: Heftig protest mot EUs vikarbyrådirektiv, og i den forbindelse en gjentagelse av all eder og galle som kan oppdrives om vikarer, vikarbruk og vikarbyråer. Man får høre at dette går ut over kvaliteten på arbeidet, og de fremstiller vikarer som noen kunnskapsløse, evneveike døgenikter som ikke bryr seg om jobben.
Jeg jobber selv i et vikarbyrå, som vikar, og det i oppdrag for staten attpåtil. Jeg har hatt flere oppdrag, og kan med hånden på hjertet si at hadde det ikke vært for disse oppdragene, så hadde jeg hatt en flatere karriereutvikling etter studiene, og lavere lønnsdannelse. I den tiden jeg har vært vikar, så har det hele tiden vært i byråets beste interesse å forhandle frem, på mine vegne, en best mulig timepris for mitt arbeid, siden timeprisen fastsettes på bakgrunn av min timelønn med et moderat påslag. I perioder har jeg ønsket å jobbe mye mer enn de maksimum 40 timer/uke som arbeidsmiljøloven sier, pluss de maks 200 overtidstimene per år, slik at jeg har kunnet ha råd til å jobbe mindre senere, eksempelvis når jeg får barn, men her har mitt byrå holdt igjen fordi de ønsker å overholde norsk lov.
Når så fagbevegelsen i siste omgang nå mønstrer til protest mot et vikarbyrådirektiv som vil anerkjenne vikarbyråene som legitime arbeidsgivere på linje med andre, og dermed øke muligheten til å belønne de gode, lovlydige og etiske byråene, og straffe verstingene, og samtidig garantere at jeg, som vikar, skal ha samme lønn som de andre som jobber hvor jeg jobber, så understreker det for meg hvor lite dagsaktuell fagbevegelsen er blitt.
I mine øyne holder de på å spille seg selv ut over sidelinjen, nettopp av de grunnene jeg har forsøkt å beskrive her. Og det er synd. Arbeiderbevegelsen har gjort mye viktig for vårt land, og kan være en positiv bidragsytende samfunnsaktør i tiden fremover, men velger i stedet å kjøre seg fast i fortiden, og i partilinjer.
Men siden den gang har jeg ikke vært fagorganisert. Jeg har til tider vurdert det, for det er jo noen sekundære fordeler med medlemskap, slik som forsikrings- og bankfordeler. Men politisk er det blitt vanskeligere og vanskeligere å forsvare et medlemskap. Fagforeningene legger seg stadig borti saker som har lite eller ingenting med arbeidstakeres rettigheter å gjøre, og de er ikke den politisk nøytrale, sterke aktøren som alltid taler arbeidernes sak som de burde være.
Det virker for meg som om fagforeningene er mye mer interesserte i å bevare eget hegemoni enn å sørge for arbeidsplasser. Og det virker for meg som om de er mer interesserte i å "ta" de såkalte "rikingene" i landet, mens de glemmer at det er de samme "rikingene" som kan sørge for fortsatt norsk eierskap av norske bedrifter, sålenge ikke utenlandske eiere favoriseres av norske lover og regler, slik det er i dag.
Og nå kom fagbevegelsen med nok et godt argument mot at jeg skal bli medlem: Heftig protest mot EUs vikarbyrådirektiv, og i den forbindelse en gjentagelse av all eder og galle som kan oppdrives om vikarer, vikarbruk og vikarbyråer. Man får høre at dette går ut over kvaliteten på arbeidet, og de fremstiller vikarer som noen kunnskapsløse, evneveike døgenikter som ikke bryr seg om jobben.
Jeg jobber selv i et vikarbyrå, som vikar, og det i oppdrag for staten attpåtil. Jeg har hatt flere oppdrag, og kan med hånden på hjertet si at hadde det ikke vært for disse oppdragene, så hadde jeg hatt en flatere karriereutvikling etter studiene, og lavere lønnsdannelse. I den tiden jeg har vært vikar, så har det hele tiden vært i byråets beste interesse å forhandle frem, på mine vegne, en best mulig timepris for mitt arbeid, siden timeprisen fastsettes på bakgrunn av min timelønn med et moderat påslag. I perioder har jeg ønsket å jobbe mye mer enn de maksimum 40 timer/uke som arbeidsmiljøloven sier, pluss de maks 200 overtidstimene per år, slik at jeg har kunnet ha råd til å jobbe mindre senere, eksempelvis når jeg får barn, men her har mitt byrå holdt igjen fordi de ønsker å overholde norsk lov.
Når så fagbevegelsen i siste omgang nå mønstrer til protest mot et vikarbyrådirektiv som vil anerkjenne vikarbyråene som legitime arbeidsgivere på linje med andre, og dermed øke muligheten til å belønne de gode, lovlydige og etiske byråene, og straffe verstingene, og samtidig garantere at jeg, som vikar, skal ha samme lønn som de andre som jobber hvor jeg jobber, så understreker det for meg hvor lite dagsaktuell fagbevegelsen er blitt.
I mine øyne holder de på å spille seg selv ut over sidelinjen, nettopp av de grunnene jeg har forsøkt å beskrive her. Og det er synd. Arbeiderbevegelsen har gjort mye viktig for vårt land, og kan være en positiv bidragsytende samfunnsaktør i tiden fremover, men velger i stedet å kjøre seg fast i fortiden, og i partilinjer.
Abonner på:
Innlegg (Atom)