En gang var jeg fagorganisert. Den gang jobbet jeg i industrien. Jeg ble ikke tilbudt noe valg, jeg ble bare innmeldt, og kontigenten trekt rett fra hver lønning. Men den gang var jeg også takknemlig for alt fagbevegelsen hadde gjort, og fortsatt gjorde. De gjorde, og gjør ofte fortsatt, en viktig jobb i ivaretakelsen av arbeidstakernes rettigheter i møte med mektige forhandlingsparter; de som holder lønningsposen. Det er enklere å stå på for å få bedret sin arbeidshverdag når man er flere som står sammen.
Men siden den gang har jeg ikke vært fagorganisert. Jeg har til tider vurdert det, for det er jo noen sekundære fordeler med medlemskap, slik som forsikrings- og bankfordeler. Men politisk er det blitt vanskeligere og vanskeligere å forsvare et medlemskap. Fagforeningene legger seg stadig borti saker som har lite eller ingenting med arbeidstakeres rettigheter å gjøre, og de er ikke den politisk nøytrale, sterke aktøren som alltid taler arbeidernes sak som de burde være.
Det virker for meg som om fagforeningene er mye mer interesserte i å bevare eget hegemoni enn å sørge for arbeidsplasser. Og det virker for meg som om de er mer interesserte i å "ta" de såkalte "rikingene" i landet, mens de glemmer at det er de samme "rikingene" som kan sørge for fortsatt norsk eierskap av norske bedrifter, sålenge ikke utenlandske eiere favoriseres av norske lover og regler, slik det er i dag.
Og nå kom fagbevegelsen med nok et godt argument mot at jeg skal bli medlem: Heftig protest mot EUs vikarbyrådirektiv, og i den forbindelse en gjentagelse av all eder og galle som kan oppdrives om vikarer, vikarbruk og vikarbyråer. Man får høre at dette går ut over kvaliteten på arbeidet, og de fremstiller vikarer som noen kunnskapsløse, evneveike døgenikter som ikke bryr seg om jobben.
Jeg jobber selv i et vikarbyrå, som vikar, og det i oppdrag for staten attpåtil. Jeg har hatt flere oppdrag, og kan med hånden på hjertet si at hadde det ikke vært for disse oppdragene, så hadde jeg hatt en flatere karriereutvikling etter studiene, og lavere lønnsdannelse. I den tiden jeg har vært vikar, så har det hele tiden vært i byråets beste interesse å forhandle frem, på mine vegne, en best mulig timepris for mitt arbeid, siden timeprisen fastsettes på bakgrunn av min timelønn med et moderat påslag. I perioder har jeg ønsket å jobbe mye mer enn de maksimum 40 timer/uke som arbeidsmiljøloven sier, pluss de maks 200 overtidstimene per år, slik at jeg har kunnet ha råd til å jobbe mindre senere, eksempelvis når jeg får barn, men her har mitt byrå holdt igjen fordi de ønsker å overholde norsk lov.
Når så fagbevegelsen i siste omgang nå mønstrer til protest mot et vikarbyrådirektiv som vil anerkjenne vikarbyråene som legitime arbeidsgivere på linje med andre, og dermed øke muligheten til å belønne de gode, lovlydige og etiske byråene, og straffe verstingene, og samtidig garantere at jeg, som vikar, skal ha samme lønn som de andre som jobber hvor jeg jobber, så understreker det for meg hvor lite dagsaktuell fagbevegelsen er blitt.
I mine øyne holder de på å spille seg selv ut over sidelinjen, nettopp av de grunnene jeg har forsøkt å beskrive her. Og det er synd. Arbeiderbevegelsen har gjort mye viktig for vårt land, og kan være en positiv bidragsytende samfunnsaktør i tiden fremover, men velger i stedet å kjøre seg fast i fortiden, og i partilinjer.