8. mars - en farget merkedag

Foto: Dagbladet 8. mars 1982

Som nesten eneste representant for et politisk syn som ikke tilhører det ytterste venstre, og bortsett fra et par unge gutter fra RU, den eneste mannlige fremmøtte, var jeg med på parolemøte for årets 8. mars-tog i Trondheim. Invitasjonen hadde gått bredt ut til flere organisasjoner i år, deriblant alle partier og ungdomspartier. Selv fikk jeg personlig Facebook-invitasjon av en av parolekomitéens medlemmer. Listen over innsendte og forhåndsaksepterte paroler var både gjentatt og gjennomtenkt. Det var temmelig klart fra starten av at jeg kom til å stå ganske ensom på mange synspunkter.

Mitt engasjement for kvinnesaken kommer rett og slett av en kraftig desillusjonering jeg har vært gjennom det siste halvannet året. Selv har jeg vokst opp med et syn på ikke bare kvinner, men alle mennesker som like mye verdt, og like fortjenende av like muligheter. For meg kommer det på ett ut hva slags kjønn, legning, hudfarge, religion, kulturbakgrunn eller handicap du måtte ha - så lenge du er et godt menneske verdsetter jeg deg på linje med alle andre. Men det siste året har jeg direkte og indirekte fått innblikk i en verden som såvisst ikke deler mitt syn, en verden hvor kvinner hetses, ropes ting etter, snakkes ned til og om. Og det er bare de utfordringene som kvinner møter her i vår relativt trygge, vestlige verden. Ser vi til andre verdenshjørner, ofte hvor verden er temmelig blek i utgangspunktet, er bildet enda blekere dersom du er kvinne. En trenger ikke se lengre enn til fjorårets fredsprisvinnere.

Tilbake her på berget har kvinnesaken, som så mange andre viktige saker, i altfor lang tid vært dominert av kun røde politiske syn. Har man hatt andre utgangspunkt eller innfallvinkler så har mange opplevd å bli angrepet før de kommer veldig langt i å engasjere seg i denne viktige saken. En annen stor utfordring for saken som sådan er at siden venstresiden har dominert, så har man brukt enhver anledning til å markere motstand mot politiske motstandere, som fører til en veldig sammenblanding av saker og utvanning av budskap.

Hvorfor trekker jeg inn alt dette? Vel, dette var mitt utgangspunkt for møtet. Et engasjement i en sak som er for viktig til at kun én politisk retning skal "eie" den og bruke den som en brekkstang mot sine motstandere.

Parolemøtet i seg selv startet greit med å enstemmig vedta parolen "Kamp mot all kvinneundertrykking", som er den samme parolen som i 1982. Selv 33 år senere er det den viktigste kampsaken. Både her hjemme og der ute. Kvinneundertrykking finnes og tar mange former.

Det fortsatte med å vedta "Verden vinner med utdanning til alle kvinner". Fredsprisvinner Malala fra Pakistan og vår egen Erna Solberg har i det foregående året satt fokus på hvor viktig utdanning for kvinner og jenter verden over er, og hvor vanskelig det er for så mange av dem å oppnå. En parole jeg vet Unge Høyre kan samles bak i hvert fall!

Etter en del diskusjon og noen andre paroler om støtte til palestinske kvinner og kurdiske kvinnegeriljaer gikk møtet over i delen om overgrep. Etter noen små belysende diskusjoner var alle enige om å stoppe netthets mot kvinner, bekjempe seksualisert vold og å forsvare sexkjøpsloven.

Så kom vi til den delen det knyttet seg mest utfordringer ved og meningsmotsetninger om, gitt at salen inkluderte én Høyre-mann: Arbeidsliv/velferd. Dette er ett av de områdene hvor jeg opplever at blir misbrukt som brekkstang, hvor man bringer til torgs saker som ikke nødvendigvis har noe ensrettet med kvinnesak å gjøre. Hvor man ser sitt snitt til å trekke frem forenklede argumenter trukket ut i det ekstreme for å markere motstand og avstand til nettopp de man burde ha samarbeidet med for å få utrettet noe for kvinnesak, likestilling og menneskeverdet som helhet. Dessverre var det også her det ble lagt stramme tøyler på diskusjonen, med begrensning i hvor mange som fikk snakke.

Etter flere og iherdige forsøk på å stille spørsmål ved og utfordre konsensusen om at protester mot regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljølov (AML) og åpningstidslov ble jeg nedstemt på de fleste områder, uten at jeg opplevde å få fremført mine synspunkter. Mine forsøk på å forklare hvordan f.eks. endringene i AML ville gjøre det vanskeligere å holde folk gående midlertidig, mye mer så enn dagens AML falt for døve ører. Jeg fikk i det minste berget litt av verdigheten ved å få løfte inn en parole som jeg følte var godt i tråd med det regjeringen ønsker å oppnå med endringene: "JA til faste ansettelser". Det blir også parolen jeg skal være med å lage og gå under selv, sammen med en venninne av meg fra Rødt og HK, som også var med på møtet.

For å summere: Ja, jeg kunne tenkt meg et mer rendyrket parolemøte som konsentrerte seg om kvinnesak, og som var mer åpent for at røde løsninger ikke er de eneste. Og det lot jeg også være tydelig for møtet, noe mange satte pris på. Kvinnesak er viktig. Mange andre saker er også svært viktige, men 8. mars er den dagen som er satt av internasjonalt til å virkelig fremheve kvinnesak, og da står man seg bedre på å samles om det man er enige om. Selv om mitt bidrag akkurat på dette parolemøtet, og på 8. mars ikke var eller blir det største, så tror jeg det er et viktig steg på veien for å åpne opp kvinnesak for flere som har sett hvor viktig det er og ønsker å engasjere seg.

Så dukk opp på torget 8. mars du også, finn parolen du ønsker å gå bak, og vis ditt engasjement!

(P.S. Jeg har ikke beskrevet alle parolene som ble diskutert og vedtatt her, men et representativt utvalg)

Pappaperm for likeverdet

Pappaperm, eller fedrekvote av foreldrepermisjon er viktig for likestillingen. Sist illustrert av DNs forsideoppslag om at finansmeglere får bonus dersom de ikke tar ut sin fedrekvote.

Å få flere menn til å ta foreldrepermisjon er viktig av mange årsaker. Det er med på å legitimere far som omsorgsperson, samtidig som det legitimerer det å i det hele tatt ta ut foreldrepermisjon.

For fedrenes del, så er det en uvurderlig mulighet til å knytte bånd med sine barn i de formative tidlige årene. Siden halvparten av alle ekteskap ender i skilsmisse og samlivsbrudd, så er disse båndene viktige for at barna selv skal ønske fortsatt kontakt med sin far. Og det bidrar til å legitimere far som omsorgsperson i rettsavgjørelser om foreldre- og besøksrett, et område som fremdeles langt på vei favoriserer mor.

Mange kvinner opplever og har opplevd å miste eller bli hengende etter i karriereløpet etter endt foreldrepermisjon. Fra et arbeidsperspektiv er det lett å forstå - man behøver å få oppgaver gjort, og da er det lettere å forholde seg til de som er på jobb. Men hvis normen er at fedre som mødre tar ut sin foreldrepermisjon, så vil det bli mer naturlig i ethvert arbeidsforhold at foreldre tar ut permisjon, og man lærer seg å jobbe rundt det uten at det betyr tapte muligheter for den som tar ut permisjon.

Flere fedre som tar fedrepermisjon betyr mye for både mødre og fedre, og hvordan vi som ledere og kolleger ser på det å ta omsorg for barn. Men dessverre er det slik for mange fedre at dersom ikke de ikke har direkte krav på dagene, så er det ikke aksept for at de tar de ut heller. At dette er tilfelle blant finansmeglere har vi nettopp sett, men det gjelder også for mange håndverkere. 

Jeg har som generelt utgangspunkt at det offentlige bør gripe minst mulig inn i det som bør være private avgjørelser, men i dette tilfellet har vi alt å vinne, og lite å tape på å gjøre det, både som samfunn og som privatpersoner. Så inntil det er akseptert på alle arbeidsplasser at far som mor tar foreldrepermisjon, uten at det går nevneverdig ut over arbeids- og utviklingsmulighetene for den enkelte, så bør vi ha en større andel av foreldrepermisjonen reservert fedre.

Norge bør ta steget mot en moderne stat nå!

EU tar styringen i utviklingen av regnskapsføring i offentlig sektor med utviklingen av European Public Sector Accounting Standard (EPSAS) for periodisert regnskapsføring som skal implementeres innen 2020.

Hvorfor er dette viktig for Norge, hva kan vi tjene på det, og hva i all verden er periodisert regnskap?

I dag fører de fleste statlige virksomheter sine regnskaper etter kontantprinsippet, mens kommuner, bedrifter og frivillige organisasjoner fører etter periodiseringsprinsippet. I et kontantbasert regnskap registreres transaksjoner når et beløp betales eller mottas, mens i et periodisert regnskap registreres transaksjonen når den gjennomføres, uavhengig av når den betales.

Noen statlige virksomheter har gått over til periodiserte regnskaper allerede, og de forteller om bedre vurdering av investering mot drift, økt kostnadskontroll, mer effektiv og treffsikker budsjettering, økt kvalitet i perioderegnskaper, og bedre prising av tjenester til eksterne og interne kunder.

Selv om offentlig sektors formål er forskjellig fra privat næringsvirksomhets mål om å generere økonomisk overskudd, så blir viktig informasjon ikke med i et kontantregnsap, informasjon som kunne blitt brukt til bedre styring.

Direktoratet for økonomistyring har utarbeidet anbefalte statlige regnskapsstandarder for offentlig sektor, kjent som SRS, i henhold til periodiseringsprinsippet, og basert på norsk standard for regnskapsføring i private virksomheter.

EPSAS kommer til å bli europeisk standard i 2020. Å gå over fra en standard for periodisert regnskap til en annen er betydelig mye enklere enn å gå over fra kontantbaserte regnskap. Kunnskapen om hvordan føre og styre etter det er der allerede, og siden både kommunene, næringslivet og frivillige organisasjoner allerede fører etter periodiseringsprinsippet vil det være mye relatert kunnskap å dra veksel på. Synergiene med å innføre periodiseringsprinsippet er mange.

Verktøyene ligger der, prinsippet vil komme til å bli standard, men arbeidet bør starte allerede nå, slik at når det kommer så har vi kompetanse nok i statlige virksomheter til å smidig ta den tid kommer. Og i arbeidet vil vi få bedre oversikt og styring i offentlig sektor. 

SRS og periodisert regnskapsføring bør gjøres obligatorisk for statlige virksomheter innen 2017!

Mer elektrifisering krever mer av oss alle!

Flere og flere elbiler på norske veier, elektrifisering av jernbanestrekninger, elektrisk bybane, og nå elektrifisering av norsk sokkel. LO-forbundet Industri Energi er skeptisk og bekymret. De frykter frykter høyere strømpris, og svekket interesse for etablering og utbygging av el-intensiv industri, slik som Hydros aluminiumsproduksjon. Dette har de nok rett i. Men der hvor LO-forbundet er skeptiske velger jeg heller å se en mulighet for enda flere positive miljøeffekter, effekter som kan få god drahjelp av en etterspørseldrevet økning i strømpriser.

Vi vet at et av de største energislukene i Norge er bygninger og boliger. Her ligger det også et enormt potensiale for energieffektivisering i form av bedre isolering, bedre lufting, utskifting til LED-belysning, varmegjenvinning og alternative varmekilder. Alle tiltak som blir mer lønnsomme med en høyere strømpris, og som samfunnet som helhet nyter godt av.

Lenge har vi nordmenn hatt så lave strømpriser at det ikke er så kostbart å ikke bruke energien smartere. Med de el-baserte miljøtiltakene nevnt innledningsvis kan vi dermed få dobbelt miljøeffekt, og sannsynligvis mer enn som så hvis vi er gode nok til å gjennomføre energieffektiviseringen.

Miljømessig ja takk, begge deler, rett og slett!

Når valgsedlene har senket seg

Plutselig var den her, postvalgkamphverdagen. Brått illustrert av to dager på rad med intet annet program enn min vanlige fulltidsjobb. Ingen morgenaksjon, ståing i bod etter jobb, husbesøk, kampanjeskoleringer eller evig bollepakking. Deler av partiet er fullt i gang med forhandlinger om politikk og posisjoner, så de har fortsatt noen travle dager foran seg, og vel er det.

Men for de av oss som har levd og åndet valgkamp det siste halvåret, og spesielt intenst den siste måneden, så blir overgangen til det "sivile" liv bråere. Det blir et slags tomrom.

Om ikke lenge begynner arbeidet med program, nominasjoner og ikke minst valgkamp til lokalvalget om to år, hvor Trondheim og Sør-Trøndelag også skal få et velfortjent borgerlig styre. Og det vil ta tid. Det er mange som skal høres i skikkelig utforming av politikk, og det er mange hensyn å ta når listeforslag skal settes sammen.

Men enn så lenge er det brått og plutselig stille. En liten stund. Kunne jeg brukt tiden på mer politikkarbeid? Selvsagt. Kommer jeg til å gjøre det? Neppe. Disse få dagene skal feires, helt for meg selv. De skal nytes med fornøyd uvirksomhet. Her i Trøndelag har værgudene vært i godt humør hele valgkampen (bortsett fra en viss lørdag), så vi har fått en utsettelse på høsten, og den kan nå endelig nytes!

Tenk grønt - stem blått!

Alt for lenge har venstresiden fått dominere miljøspørsmålet med sine rødideologiske rop om forbud og atter forbud, om hvor sykt vårt samfunn er som forurenser sånn. Og det har stort sett blitt møtt med stadig mer distansering fra problemet. Jo høyere de har ropt og hvest om at vårt forbruk må kuttes, at vil alle må slutte å kjøre bil og fly, jo mer har de galvanisert motstanden mot miljøløsninger.

For det er nemlig ikke sånn at den eneste måten å løse klimaproblemene og berge miljøet vårt på er å bli hippier som danser rundt i en eng og tygger gress. Det er kommet mange gode idéer og bedre løsninger siden 70-tallet. La oss se på noen av de, og hvordan vi gjennom praktiske og gjennomførbare løsninger kan bidra til å bevare miljø og klima.

En av de to største energislukene i Norge, og de med desidert størst "carbon footprint", er bil- og transportparken vår. Bilparken vår slipper ut store mengder karbonmonoksid og andre stoffer ut i luften og naturen vår, det er helt riktig. Men nyere biler er mer og mer miljøvennlige. Volkswagen Blue Motion har f.eks. lavere utslipp enn en Toyota Prius med mange kjøremønstre. Og på kort tid har nullutslippsbiler med elbiler i spissen gått fra å være enkle små plastkasser på hjul til å være fullverdige biler med lengre og lengre rekkevidde og mer og mer av komforten vi er vant med i vanlige biler. Nissan Leaf ble årets bil i 2011, og nye Tesla Model S ligger an til å være nok en revolusjon på elbilfronten, og enda er det mye spennende på horisonten. Det er til og med laget flere elektriske busser som blir større og større og har lengre og lengre rekkevidde. Det er bare et spørsmål om tid før det lages elektriske lastebiler som har lang nok rekkevidde og kan lades fort nok til å kunne begynne å erstatte den bensindrevne tungtransporten.

Høyre vil:

• gjennomgå bilavgiftene for å gjøre det mer lønnsomt med miljøbiler, som plug-in hybrid
• innføre krav om at alle nye drosjer, ferger og tog samt nye kommunale og statlige kjøretøy skal ha lave eller null utslipp innen utgangen av 2018.
• forlenge avgiftsfritaket for miljødrivstoff fram til 2020.
• gi mer penger til bykommuner som satser kollektivt og sikre 50 prosent statlig finansiering til store bybaneprosjekter

Et annet stort energisluk med stort carbon footprint er bygninger. Enorme mengder strøm går med på å varme opp, kjøle ned, lufte og belyse bygninger landet rundt. 

Høyre vil:

• stille strengere krav til energieffektivisering.
• at alle nye offentlige bygg skal være såkalte lavenergihus
• at Husbanken og Enova skal ha gode støtteordninger for energiøkonomiseringstiltak i bedrifter og husholdninger.
• sette et kvantifiserbart enøk-mål for 2020 og 2040.
• innføre skattefradrag for utgifter til enøk og gi mer støtte til utskifting og konvertering av oljefyr.

For både bygninger og biler ønsker Høyre å la det offentlige gå foran og være med på å skape etterspørsel etter miljøvennlig teknologi som både fungerer og som evner å dekke de behov vi har for transport, lys, varme og andre ting som ikke kan ignoreres.

Troen på det frie markedet som det beste verktøy også til å løse miljøutfordringene, er grunnen til at Høyre er optimister på miljøets vegne.

Høyre mener at markedsøkonomi og miljø går hånd i hånd. Vi må derfor ikke kaste ”barnet ut med badevannet”, i den forstand å ødelegge næringslivet for å redde miljøet. Tvert imot er et aktivt og sterkt næringsliv som gir økonomisk vekst en forutsetning for å kunne løse miljøproblemene.

Best landbrukspolitikk? Det er Høyre det!

Jeg registrerer at Asbjørn Svarva i Miljøpartiet De Grønne i skriver i Adresseavisen at han har satt seg inn i de ulike partiers landbrukspolitikk og har overraskende nok kommet til at MDG sin politikk er den beste. Hva Svarva bedriver med på sin fritid er opp til ham selv, men pålitelig og uavhengig analyse av landbrukspolitikk tviler jeg på at det blir.

Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) har laget en rapport som viser effekten av Høyres jordbrukspolitiske program for Stortingsvalget 2013 på lang sikt. Høyres jordbrukspolitikk er i rapporten sammenlignet med en situasjon der jordbrukspolitikken videreføres basert på historiske trender de siste 15 årene (referansebane).

Høyres landbrukspolitikk vil bety:

• Økt matproduksjon. Produksjonen vil øke med 11 %, noe som tilsvarer referansebanen.

• Landbruk i hele landet. 54 % av produksjonen vil foregå i distriktene, noe som er 2 % mer enn i referansebanen.

• Sterkere reallønnsvekst for bønder («vederlag til arbeid») enn sammenlignet med referansebanen. Med Høyres politikk vil reallønnsveksten være på 50 % frem mot 2021, mot 42 % i referansebanen.

Høyres landbrukspolitikk vil i tillegg være enda bedre for norske bønder enn det rapporten viser, fordi effekten av våre generelle skattelettelser ikke er en del av denne utredningen. Oppmykning av delingsforbud, fjerning av priskontroll og boplikt vil, sammen med redusert skatt på salg av landbrukseiendommer, gi ytterligere positive virkninger.