Tenk grønt - stem blått!

Alt for lenge har venstresiden fått dominere miljøspørsmålet med sine rødideologiske rop om forbud og atter forbud, om hvor sykt vårt samfunn er som forurenser sånn. Og det har stort sett blitt møtt med stadig mer distansering fra problemet. Jo høyere de har ropt og hvest om at vårt forbruk må kuttes, at vil alle må slutte å kjøre bil og fly, jo mer har de galvanisert motstanden mot miljøløsninger.

For det er nemlig ikke sånn at den eneste måten å løse klimaproblemene og berge miljøet vårt på er å bli hippier som danser rundt i en eng og tygger gress. Det er kommet mange gode idéer og bedre løsninger siden 70-tallet. La oss se på noen av de, og hvordan vi gjennom praktiske og gjennomførbare løsninger kan bidra til å bevare miljø og klima.

En av de to største energislukene i Norge, og de med desidert størst "carbon footprint", er bil- og transportparken vår. Bilparken vår slipper ut store mengder karbonmonoksid og andre stoffer ut i luften og naturen vår, det er helt riktig. Men nyere biler er mer og mer miljøvennlige. Volkswagen Blue Motion har f.eks. lavere utslipp enn en Toyota Prius med mange kjøremønstre. Og på kort tid har nullutslippsbiler med elbiler i spissen gått fra å være enkle små plastkasser på hjul til å være fullverdige biler med lengre og lengre rekkevidde og mer og mer av komforten vi er vant med i vanlige biler. Nissan Leaf ble årets bil i 2011, og nye Tesla Model S ligger an til å være nok en revolusjon på elbilfronten, og enda er det mye spennende på horisonten. Det er til og med laget flere elektriske busser som blir større og større og har lengre og lengre rekkevidde. Det er bare et spørsmål om tid før det lages elektriske lastebiler som har lang nok rekkevidde og kan lades fort nok til å kunne begynne å erstatte den bensindrevne tungtransporten.

Høyre vil:

• gjennomgå bilavgiftene for å gjøre det mer lønnsomt med miljøbiler, som plug-in hybrid
• innføre krav om at alle nye drosjer, ferger og tog samt nye kommunale og statlige kjøretøy skal ha lave eller null utslipp innen utgangen av 2018.
• forlenge avgiftsfritaket for miljødrivstoff fram til 2020.
• gi mer penger til bykommuner som satser kollektivt og sikre 50 prosent statlig finansiering til store bybaneprosjekter

Et annet stort energisluk med stort carbon footprint er bygninger. Enorme mengder strøm går med på å varme opp, kjøle ned, lufte og belyse bygninger landet rundt. 

Høyre vil:

• stille strengere krav til energieffektivisering.
• at alle nye offentlige bygg skal være såkalte lavenergihus
• at Husbanken og Enova skal ha gode støtteordninger for energiøkonomiseringstiltak i bedrifter og husholdninger.
• sette et kvantifiserbart enøk-mål for 2020 og 2040.
• innføre skattefradrag for utgifter til enøk og gi mer støtte til utskifting og konvertering av oljefyr.

For både bygninger og biler ønsker Høyre å la det offentlige gå foran og være med på å skape etterspørsel etter miljøvennlig teknologi som både fungerer og som evner å dekke de behov vi har for transport, lys, varme og andre ting som ikke kan ignoreres.

Troen på det frie markedet som det beste verktøy også til å løse miljøutfordringene, er grunnen til at Høyre er optimister på miljøets vegne.

Høyre mener at markedsøkonomi og miljø går hånd i hånd. Vi må derfor ikke kaste ”barnet ut med badevannet”, i den forstand å ødelegge næringslivet for å redde miljøet. Tvert imot er et aktivt og sterkt næringsliv som gir økonomisk vekst en forutsetning for å kunne løse miljøproblemene.

Trines katastrofe under lupen

Når Trine Skei Grande sier til DN at det er en "katastrofe for norsk økonomi å utdanne folk til oljen", så er det liten tvil i mitt sinn om at hun strakk poenget sitt vel langt for å på den måten sparke i gang en viktig debatt. Som ventet kom krasse reaksjoner på et krasst utspill. De sto formelig i kø, representantene fra olje- og servicenæringen for å si hvor dumt utspillet var.

Men har Trine et poeng? De fleste av oss er, eller burde ikke være i tvil om at oljen etter hvert vil ta slutt. Den har tatt millioner av år å lage, i kompliserte prosesser, og vi har brukt den opp i forrykende fart. Uansett hvor mange kontrameldinger som vil komme om at man har funnet mer olje, så endrer ikke det faktumet at en dag vil det ta slutt. Og det er ikke slik at all olje fremover vil være like lett tilgjengelig som den har vært så langt. Nei, fremover vil vi bli vanskeligere og vanskeligere å få ut de siste dråpene fra de reservoarene vi har i dag, og vi må lete og bore på vanskeligere og vanskeligere områder. Vanskeligere utvinning krever mer ressurser, som vil kreve mer penger. Og mer penger vil måtte betales av noen, og det er til syvende og sist oss forbrukere. Vi må betale mer for å komme oss til og fra jobb, skole, barnehage, fotballtrening, teater, café og ikke minst pøbben. Vi må betale mer for å få fraktet de varene vi trenger, for maten, for klærne, for alle duppedittene og underholdningen vår. Vi må betale mer for å få laget de samme varene vi trenger, og vi kan sannsynligvis ikke frakte de fra andre siden av kloden. Denne utviklingen vil skje i takt med vårt stadig økende forbruk av denne ikke-fornybare energien.

Dette alene burde være grunn god nok til å finne alternative energikilder, nye måter å tenke ikke bare energiproduksjon, men også energiforbruk. Og fordi vårt samfunn og levemåte er så gjennomsyret og avhengig av olje, så kan vi ikke vente med å finne og videreutvikle hvordan og hva vi skal leve av den dagen oljen er enten borte, eller så vanskelig å få tak i at kun de rikeste vil ha råd til den.

På toppen av dette kommer miljø- og klimapåvirkningene som vår oljebruk påfører. For selv om ikke alle er enige om vår oljebruks påvirkning på verdensklimaet, så tror jeg vi kan samles om en enighet om at luften i skogen kjennes friskere og bedre enn ved de mest trafikkerte veiene.

Når vi så vet at det utdannes flere direkte eller indirekte til olje- og serviceindustrien enn til alternativene, så bør det ikke være tvil om at det her snakkes om en skjev fordeling om en ser samfunnet som helhet i et lengre perspektiv enn de neste par stortingsperioder. Det utdannes ikke nok, forskes ikke nok, og ny utdanning og forskning tas ikke nok i bruk i samfunnet.

Og det er her jeg tror Trine forsøkte å rette samfunnets søkelys, og det klarte hun så absolutt. Men om hennes krasse utsagn faktisk fører til en bedring av denne skjevfordelingen av innsats, eller om at utsagnet ble så ekstremt at det faller på sin egen urimelighet, og overskygges av motargumentene. Det vil i så fall være synd. Synd for våre barn, våre barnebarn, men også for de av oss som enda har en del år igjen til pensjonsalder.

Vi bør satse mer på utdanne flere innen fornybar energi og smartere energiløsninger. Vi bør forske mer på fornybar energi og hvordan ta den i bruk. Og vi må ikke minst bli flinkere til å ta i bruk de menneskene med kompetansen, og ta i bruk de nye løsningene som kommer ut av forskningsinnsatsen nasjonalt og internasjonalt, som jeg har skrevet litt om før.

Det er ikke katastrofalt at vi utdanner så mange til oljeindustrien. Enda. Men det er ikke veldig lenge til vi trenger folk som er eksperter på området, og helst med lang, lang fartstid. Så la oss håpe at Trines utspill fikk åpnet et par øyne til.