Å skyte spurv med kanon

Nå på torsdag skal bystyret bestemme om elbiler skal betale full parkeringsavgift i Trondheim. Det ser ut til at det går gjennom. Problemet vi har erfart er at Midtbyens parkeringsplasser er fylte i arbeidstiden av folk som jobber i byen og som ellers kunne ha gått, syklet eller reist kollektivt. Dette velger man altså å løse ved å kreve inn full parkeringsavgift for elbiler.

En rekke høringsinstanser har kommet med sine innspill, hvor de fleste er positive. Men kun NAF og elbilforeningen reflekterer over hva som faktisk er problemet, nemlig de som står på gateplan hele dagen mens de er på jobb. Og her er spurven som bystyret i sin uendelige visdom ligger an til å skyte med kanon. I et utslag av misunnelse og frustrasjon over at elbiler får parkere gratis i gatene straffer de ALLE elbilister. Flere, meg selv inkludert, har foreslått at elbiler får parkere bare tre timer gratis, og da kun hvis de bruker appen. All parkering over det kan gå til full pris. På den måten rammer man den daglange jobbparkeringen på gateplan som er det egentlige problemet, men ikke alle de som har behov for å kjøre til byen for ærender og handel. 

De aller fleste er enige om at fremtiden må være utslippsfri. Ja selv Trondheim Høyre har programfestet det. Og for å stimulere til mer kjøp og bruk av elbiler slik at flere biler produsere og blir bedre og bedre må det starthjelp til, en starthjelp vi har i første omgang begrenset til å gjelde inntil 15% av bilparken er elektrisk. Med dagens 3,7% er vi enda et godt stykke unna.

Det er fullt mulig å få jobbparkeringen bort eller til nød inn i parkeringshus, hvis man tar seg bryet med å tenke bittelitt lenger, eller høre på de røster som allerede har kommet med gode kompromissforslag som løser problemet og fremdeles ivareta elbilinsentivene.

Mener vi alvor med en bedre og utslippsfri fremtid, så må valgene faktisk tas når vi står foran de. Jeg vil med dette be bystyret handle rasjonelt med et langsiktig perspektiv. Sett inn de tiltakene som må til for å få ned jobbparkeringen med elbil i Midtbyen, ikke skyt alle elbilister med kanon.

Om å redde verden

Jeg har ingen måte å egentlig se hvordan fremtiden faktisk kommer til å bli, ikke engang i min egen levetid. Klart jeg har redskapene og fakultetene til å komme med mange mer og mindre sannsynlige utfall og retninger.

Men samtidig er jeg klar over at det samme trodde generasjonen før meg. Og de bommet. Stort. På svært mange områder er det en helt annen verden nå enn da. Verden siden da har utviklet seg raskt. Raskere enn noen forutså da. Og verden endres raskere nå. Der vi snakket om tiår som hang sammen før 2000 snakket vi om femårsperioder etter. Og nå? Tilogmed tre år er lenge. Vi aner så lite om fremtiden og hva den bringer at det er nesten umulig å forberede seg på den.

Nesten.

Det er mulig å lære mest mulig om det som er rundt oss nå, og hvordan det har blitt slik. Det gir oss fjell å stå på for å ta i mot fremtiden. Og det er mulig å gjøre små steg i retning av en fremtid man ønsker seg, i håp om å gjøre den virkelig. Kanskje kan selv de små endringene gjøre verden til et bedre sted, gjøre den gode fremtiden bare litt mer tilgjengelig? Eller kanskje ikke. Kanskje er det nytteløst, slik mange ting i etterkant viser seg å være.

Det har egentlig ingenting å si. Så lenge du prøver å gjøre noe bedre rundt deg, så blir verden bedre for noen. Om det så bare er de nærmeste, så er den blitt et bedre sted. Og det er det som betyr noe. Ikke det flyktige resultatet langt der framme, som vi kanskje aldri når, men veien dit. Ønsket om en bedre verden skaper en bedre verden, men kanskje ikke den du så for deg.

Høyres miljøpolitikk er fremtidshåp OG friheten til å leve akkurat ditt liv

Det er grunnleggende konservativt å ville ta vare på den verden vi arver og levere den fra oss i bedre stand til våre barn og barnebarn. Trondheim Høyres miljøpolitikk bygger på denne grunnleggende samfunnskontrakten mellom generasjonene. Rent konkret har dette gitt et mål om å få en utslippsfri by innen 2030. Skal vi nå klimamålene satt av både EU og klimaforliket på Stortinget bør vi også ha ambisjon om å nå dette enda raskere.

Hvorfor dette målet? Vi har en rimelig samlet forskerstand som sier at jorden bare kan håndtere to grader høyere gjennomsnittstemperatur før de nedfryste klimagassene i tundraer i Russland og Canada slippes ut før det ikke blir mulig å stoppe temperaturøkningen. Dette har allerede begynt å skje. Vi er nødt til å gjøre noe, og så raskt som mulig. Konsekvensene av å ikke gjøre noe har vi ikke råd til. Vi har enda muligheten til å gjøre mye uten å måtte gå til drastiske steg.

Enda. Men da må vi virkelig handle nå, og ta i bruk det vi kan av teknologi og smarte løsninger for å få redusert utslippene våre, økt energieffektiviteten, produsere mer fornybar energi og redusert vår avhengighet av fossile brennstoff. Rent konkret for Trondheim betyr dette at vi må bli flinkere til å utnytte det at vi er teknologihovedstaden. Trafikken må bli utslippsfri, bygningene må energieffektiviseres og bli utslippsfrie, og byen må få en helhetlig, grønn plan som ivaretar muligheter for fremtiden, ikke bare den neste fireårsperioden.

Miljøet er det vi lever i, ånder inn og ikke minst lever av, og skal vi skal gjøre det i utallige generasjoner fremover. Miljøet er grunnlaget for alt, og det må vi ta vare på. Og det er enda mulig å gjøre det uten voldsomt strenge metoder. Enda. En personstemme til meg er en grønn stemme. En blågrønn stemme. Miljø, fremtidshåp og frihet til å leve akkurat ditt liv.

Og til de som fortsatt ikke er overbevist om at de menneskeskapte klimaendringene er ekte (I'm looking at you, USA), har jeg dette å si:

8. mars - en farget merkedag

Foto: Dagbladet 8. mars 1982

Som nesten eneste representant for et politisk syn som ikke tilhører det ytterste venstre, og bortsett fra et par unge gutter fra RU, den eneste mannlige fremmøtte, var jeg med på parolemøte for årets 8. mars-tog i Trondheim. Invitasjonen hadde gått bredt ut til flere organisasjoner i år, deriblant alle partier og ungdomspartier. Selv fikk jeg personlig Facebook-invitasjon av en av parolekomitéens medlemmer. Listen over innsendte og forhåndsaksepterte paroler var både gjentatt og gjennomtenkt. Det var temmelig klart fra starten av at jeg kom til å stå ganske ensom på mange synspunkter.

Mitt engasjement for kvinnesaken kommer rett og slett av en kraftig desillusjonering jeg har vært gjennom det siste halvannet året. Selv har jeg vokst opp med et syn på ikke bare kvinner, men alle mennesker som like mye verdt, og like fortjenende av like muligheter. For meg kommer det på ett ut hva slags kjønn, legning, hudfarge, religion, kulturbakgrunn eller handicap du måtte ha - så lenge du er et godt menneske verdsetter jeg deg på linje med alle andre. Men det siste året har jeg direkte og indirekte fått innblikk i en verden som såvisst ikke deler mitt syn, en verden hvor kvinner hetses, ropes ting etter, snakkes ned til og om. Og det er bare de utfordringene som kvinner møter her i vår relativt trygge, vestlige verden. Ser vi til andre verdenshjørner, ofte hvor verden er temmelig blek i utgangspunktet, er bildet enda blekere dersom du er kvinne. En trenger ikke se lengre enn til fjorårets fredsprisvinnere.

Tilbake her på berget har kvinnesaken, som så mange andre viktige saker, i altfor lang tid vært dominert av kun røde politiske syn. Har man hatt andre utgangspunkt eller innfallvinkler så har mange opplevd å bli angrepet før de kommer veldig langt i å engasjere seg i denne viktige saken. En annen stor utfordring for saken som sådan er at siden venstresiden har dominert, så har man brukt enhver anledning til å markere motstand mot politiske motstandere, som fører til en veldig sammenblanding av saker og utvanning av budskap.

Hvorfor trekker jeg inn alt dette? Vel, dette var mitt utgangspunkt for møtet. Et engasjement i en sak som er for viktig til at kun én politisk retning skal "eie" den og bruke den som en brekkstang mot sine motstandere.

Parolemøtet i seg selv startet greit med å enstemmig vedta parolen "Kamp mot all kvinneundertrykking", som er den samme parolen som i 1982. Selv 33 år senere er det den viktigste kampsaken. Både her hjemme og der ute. Kvinneundertrykking finnes og tar mange former.

Det fortsatte med å vedta "Verden vinner med utdanning til alle kvinner". Fredsprisvinner Malala fra Pakistan og vår egen Erna Solberg har i det foregående året satt fokus på hvor viktig utdanning for kvinner og jenter verden over er, og hvor vanskelig det er for så mange av dem å oppnå. En parole jeg vet Unge Høyre kan samles bak i hvert fall!

Etter en del diskusjon og noen andre paroler om støtte til palestinske kvinner og kurdiske kvinnegeriljaer gikk møtet over i delen om overgrep. Etter noen små belysende diskusjoner var alle enige om å stoppe netthets mot kvinner, bekjempe seksualisert vold og å forsvare sexkjøpsloven.

Så kom vi til den delen det knyttet seg mest utfordringer ved og meningsmotsetninger om, gitt at salen inkluderte én Høyre-mann: Arbeidsliv/velferd. Dette er ett av de områdene hvor jeg opplever at blir misbrukt som brekkstang, hvor man bringer til torgs saker som ikke nødvendigvis har noe ensrettet med kvinnesak å gjøre. Hvor man ser sitt snitt til å trekke frem forenklede argumenter trukket ut i det ekstreme for å markere motstand og avstand til nettopp de man burde ha samarbeidet med for å få utrettet noe for kvinnesak, likestilling og menneskeverdet som helhet. Dessverre var det også her det ble lagt stramme tøyler på diskusjonen, med begrensning i hvor mange som fikk snakke.

Etter flere og iherdige forsøk på å stille spørsmål ved og utfordre konsensusen om at protester mot regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljølov (AML) og åpningstidslov ble jeg nedstemt på de fleste områder, uten at jeg opplevde å få fremført mine synspunkter. Mine forsøk på å forklare hvordan f.eks. endringene i AML ville gjøre det vanskeligere å holde folk gående midlertidig, mye mer så enn dagens AML falt for døve ører. Jeg fikk i det minste berget litt av verdigheten ved å få løfte inn en parole som jeg følte var godt i tråd med det regjeringen ønsker å oppnå med endringene: "JA til faste ansettelser". Det blir også parolen jeg skal være med å lage og gå under selv, sammen med en venninne av meg fra Rødt og HK, som også var med på møtet.

For å summere: Ja, jeg kunne tenkt meg et mer rendyrket parolemøte som konsentrerte seg om kvinnesak, og som var mer åpent for at røde løsninger ikke er de eneste. Og det lot jeg også være tydelig for møtet, noe mange satte pris på. Kvinnesak er viktig. Mange andre saker er også svært viktige, men 8. mars er den dagen som er satt av internasjonalt til å virkelig fremheve kvinnesak, og da står man seg bedre på å samles om det man er enige om. Selv om mitt bidrag akkurat på dette parolemøtet, og på 8. mars ikke var eller blir det største, så tror jeg det er et viktig steg på veien for å åpne opp kvinnesak for flere som har sett hvor viktig det er og ønsker å engasjere seg.

Så dukk opp på torget 8. mars du også, finn parolen du ønsker å gå bak, og vis ditt engasjement!

(P.S. Jeg har ikke beskrevet alle parolene som ble diskutert og vedtatt her, men et representativt utvalg)

Pappaperm for likeverdet

Pappaperm, eller fedrekvote av foreldrepermisjon er viktig for likestillingen. Sist illustrert av DNs forsideoppslag om at finansmeglere får bonus dersom de ikke tar ut sin fedrekvote.

Å få flere menn til å ta foreldrepermisjon er viktig av mange årsaker. Det er med på å legitimere far som omsorgsperson, samtidig som det legitimerer det å i det hele tatt ta ut foreldrepermisjon.

For fedrenes del, så er det en uvurderlig mulighet til å knytte bånd med sine barn i de formative tidlige årene. Siden halvparten av alle ekteskap ender i skilsmisse og samlivsbrudd, så er disse båndene viktige for at barna selv skal ønske fortsatt kontakt med sin far. Og det bidrar til å legitimere far som omsorgsperson i rettsavgjørelser om foreldre- og besøksrett, et område som fremdeles langt på vei favoriserer mor.

Mange kvinner opplever og har opplevd å miste eller bli hengende etter i karriereløpet etter endt foreldrepermisjon. Fra et arbeidsperspektiv er det lett å forstå - man behøver å få oppgaver gjort, og da er det lettere å forholde seg til de som er på jobb. Men hvis normen er at fedre som mødre tar ut sin foreldrepermisjon, så vil det bli mer naturlig i ethvert arbeidsforhold at foreldre tar ut permisjon, og man lærer seg å jobbe rundt det uten at det betyr tapte muligheter for den som tar ut permisjon.

Flere fedre som tar fedrepermisjon betyr mye for både mødre og fedre, og hvordan vi som ledere og kolleger ser på det å ta omsorg for barn. Men dessverre er det slik for mange fedre at dersom ikke de ikke har direkte krav på dagene, så er det ikke aksept for at de tar de ut heller. At dette er tilfelle blant finansmeglere har vi nettopp sett, men det gjelder også for mange håndverkere. 

Jeg har som generelt utgangspunkt at det offentlige bør gripe minst mulig inn i det som bør være private avgjørelser, men i dette tilfellet har vi alt å vinne, og lite å tape på å gjøre det, både som samfunn og som privatpersoner. Så inntil det er akseptert på alle arbeidsplasser at far som mor tar foreldrepermisjon, uten at det går nevneverdig ut over arbeids- og utviklingsmulighetene for den enkelte, så bør vi ha en større andel av foreldrepermisjonen reservert fedre.

Norge bør ta steget mot en moderne stat nå!

EU tar styringen i utviklingen av regnskapsføring i offentlig sektor med utviklingen av European Public Sector Accounting Standard (EPSAS) for periodisert regnskapsføring som skal implementeres innen 2020.

Hvorfor er dette viktig for Norge, hva kan vi tjene på det, og hva i all verden er periodisert regnskap?

I dag fører de fleste statlige virksomheter sine regnskaper etter kontantprinsippet, mens kommuner, bedrifter og frivillige organisasjoner fører etter periodiseringsprinsippet. I et kontantbasert regnskap registreres transaksjoner når et beløp betales eller mottas, mens i et periodisert regnskap registreres transaksjonen når den gjennomføres, uavhengig av når den betales.

Noen statlige virksomheter har gått over til periodiserte regnskaper allerede, og de forteller om bedre vurdering av investering mot drift, økt kostnadskontroll, mer effektiv og treffsikker budsjettering, økt kvalitet i perioderegnskaper, og bedre prising av tjenester til eksterne og interne kunder.

Selv om offentlig sektors formål er forskjellig fra privat næringsvirksomhets mål om å generere økonomisk overskudd, så blir viktig informasjon ikke med i et kontantregnsap, informasjon som kunne blitt brukt til bedre styring.

Direktoratet for økonomistyring har utarbeidet anbefalte statlige regnskapsstandarder for offentlig sektor, kjent som SRS, i henhold til periodiseringsprinsippet, og basert på norsk standard for regnskapsføring i private virksomheter.

EPSAS kommer til å bli europeisk standard i 2020. Å gå over fra en standard for periodisert regnskap til en annen er betydelig mye enklere enn å gå over fra kontantbaserte regnskap. Kunnskapen om hvordan føre og styre etter det er der allerede, og siden både kommunene, næringslivet og frivillige organisasjoner allerede fører etter periodiseringsprinsippet vil det være mye relatert kunnskap å dra veksel på. Synergiene med å innføre periodiseringsprinsippet er mange.

Verktøyene ligger der, prinsippet vil komme til å bli standard, men arbeidet bør starte allerede nå, slik at når det kommer så har vi kompetanse nok i statlige virksomheter til å smidig ta den tid kommer. Og i arbeidet vil vi få bedre oversikt og styring i offentlig sektor. 

SRS og periodisert regnskapsføring bør gjøres obligatorisk for statlige virksomheter innen 2017!

Mer elektrifisering krever mer av oss alle!

Flere og flere elbiler på norske veier, elektrifisering av jernbanestrekninger, elektrisk bybane, og nå elektrifisering av norsk sokkel. LO-forbundet Industri Energi er skeptisk og bekymret. De frykter frykter høyere strømpris, og svekket interesse for etablering og utbygging av el-intensiv industri, slik som Hydros aluminiumsproduksjon. Dette har de nok rett i. Men der hvor LO-forbundet er skeptiske velger jeg heller å se en mulighet for enda flere positive miljøeffekter, effekter som kan få god drahjelp av en etterspørseldrevet økning i strømpriser.

Vi vet at et av de største energislukene i Norge er bygninger og boliger. Her ligger det også et enormt potensiale for energieffektivisering i form av bedre isolering, bedre lufting, utskifting til LED-belysning, varmegjenvinning og alternative varmekilder. Alle tiltak som blir mer lønnsomme med en høyere strømpris, og som samfunnet som helhet nyter godt av.

Lenge har vi nordmenn hatt så lave strømpriser at det ikke er så kostbart å ikke bruke energien smartere. Med de el-baserte miljøtiltakene nevnt innledningsvis kan vi dermed få dobbelt miljøeffekt, og sannsynligvis mer enn som så hvis vi er gode nok til å gjennomføre energieffektiviseringen.

Miljømessig ja takk, begge deler, rett og slett!